Munch var særlig opptatt av mennesker, men landskap utgjør også en mangfoldig gruppe tegninger. I tillegg til raske skisser med blyant, finner vi mer ambisiøse bilder utført med kull, fargekritt, penn og lavering. Fokus og egenart forandrer seg med tidens ismer og Munchs egen utvikling som kunstner: Barnetegningene fra 1870-årene glir over i stadig mer kompetente skildringer av Kristianias omegn (MM.T.00095-recto), eller landskaper han møter når han for eksempel følger faren til militære forlegninger eller besøker tidligere naboer på Løten. I disse årene er landskap en særlig viktig motivgruppe. Økende sikkerhet og presisjon er kombinert med en slående evne til å oversette synsinntrykk til en fast og sikker komposisjon.
Mot slutten av 1880-årene må naturalismens detaljrikdom vike til fordel for nyromantikkens forenkling og stemning; fra nøktern observasjon til «indre landskap». Åsgårdstrands strandlinje kan være like poetisk med blyant (MM.T.00129-51-verso) som med pensel.
Fra århundreskiftet kjennetegnes flere landskaper ved en sterk forenkling og dekorativ stilisering. Inn i det nye århundret preges tegningene av en større frihet i behandlingen av naturmotivene: «Kunst er billedets form tilblivet gjennem Menneskets Nerver – Øie – Hjerne og Hjerte» (MM N 570).
Landskapet fikk igjen en sentral plass da Munch vendte tilbake til Norge i 1909; barske kyst- og skogmotiver fra Kragerø (MM.T.02461), svaberg fra Hvitsten og kulturlandskaper fra Moss. Det geografiske sentrum for de siste 30 årene av Munchs liv var Ekely, altså hovedstadens landlige periferi. Her fanget han nærmiljøet i et stort antall tegninger. Han lot seg fascinere av jordbruksaktivitetene, skildret jorder og treklynger, skog og koller, kretset om en rød låve på eiendommen – eller utsikten mot Frognerkilen og byen en vinterdag (MM.T.02421).
(FH)
