«Min kunst er en selvbekjennelse – Jeg søger i den at klargjøre mig mit forhold til verden,» skrev Munch i 1932, og denne erkjennelsen klinger med i hans tallrike selvportretter. I denne sjangeren er han blant de store, og sammenlignes ofte med Rembrandt og Van Gogh. De er alle kjent for å skildre sin ensomhet, sin sårbarhet og sin angst. «Nådeløst ærlig», er det lett å tenke. Men i et selvportrett vil kunstneren nesten alltid foreta en bevisst eller ubevisst regissering, man blottstiller enkelte sider av seg selv og skjuler andre. Nettopp denne dualiteten gjør det imidlertid ekstra fascinerende å studere selvportrettene. Og kanskje skjuler Munch minst nettopp i tegningene, som i utgangspunktet sjelden var ment for offentligheten.
Selvransakelse, javel. Men det finnes også tegninger der han fremstår som selvbevisst, poserende, klassisk vakker. Vi kan se noe av dette i den kneisende holdningen i Selvportrett med naken overkropp (MM.T.00580). Men dette er unntakene. Og ser man nøyere etter, ligger det nesten alltid noe mer bak enn man først tror.
Ved siden av de rene selvportrettene kan vi også finne ham som en bifigur i et større persongalleri. I Kristiania-bohême II (MM.T.02383) sitter han ytterst til høyre, som én blant mange menn, som alle har, har hatt eller skulle ønske de hadde et forhold til bohêm-dronningen som troner over dem alle.
At han ikke alltid tok seg selv så høytidelig, ser vi av de mange humoristiske karikaturene av ham selv. Å forsøke å kontrollere sitt eget alkoholforbruk er som å balansere på line over Niagarafossen med vinglasset i hendene (PN.01200). Og på klinikken i København lot han seg overbevise – eller kanskje ikke? – om at batteriene hans var utladet og trengte påfyll av «negativ kvinnelig og positiv mannlig energi» (MM.T.01976). Å fylle ut selvangivelsen var heller ingen spøk, selv om han altså spøker med det (MM.T.02559).
Et av hans siste selvportretter er Selvportrett. Klokken to og en kvart natt (MM.T.02433). Her fremstår han nærmest som sitt eget gjenferd, understreket gjennom en hodeform som minner om et dødningehode. Og bak venter døden i form av en nesten personifisert skygge. All hans samlede angst, for livet, for krigen, for døden, synes samlet i denne særdeles uttrykksfulle akvarellen, som et ekko av hans eget Skrik femti år tidligere.
(MB)
