Dramatikeren Henrik Ibsen hadde en høy stjerne hos Munch gjennom hele livet. Blant barnetegningene finner vi scener fra Kongsemnene, og i 1884 skriver søsteren Inger i dagboken at hun har lånt Keiser og galileer på biblioteket til sin sengeliggende bror. Det gjorde sterkt inntrykk på Munch da Ibsen i 1895 besøkte en av hans kontroversielle utstillinger i Kristiania. «Det vil gå Dem som det har gjort meg», skal Ibsen ha sagt til ham, «jo flere fiender De får, desto flere venner.» Da Ibsen i 1899 publiserte sitt siste drama, Når vi døde våkner, mente Munch han gjenkjente sitt eget motiv Kvinnen i de tre kvinneskikkelsene.
Munch hadde et nært forhold til teater. I Paris laget han programplakater til to Ibsen-stykker for Lugné Poës Théâtre de L`Oeuvre, og i 1906 – året Ibsen døde – laget han «stemningsskisser» til en oppførelse av Gjengangere på den nye intimscenen ved Deutsches Theater i Berlin (PE.M.00413b). Regissør Max Reinhardt fikk hjelp av Munch også året etter, til en oppførelse av Hedda Gabler.
Et større antall grafiske motiver, færre malerier, men mer enn 350 tegninger er registrert som relatert til Ibsen. Forholdet mellom Ibsens tekster og Munchs motiver er mangfoldig; vi finner alt fra rene illustrasjoner til mer diskutable «inspirasjoner». I mange tilfeller er aktørene gjenkjennelige, enten fra det virkelige liv, eller fra Munchs selvskapte motivverden. Grensen mellom det personlige og det litterære blir diffus når Ibsen-skikkelser gjengis med Munchs egne trekk. Han identifiserer seg for eksempel sterkt med Osvald-skikkelsen i Gjengangere – et sted omtaler han sågar Livsfrisen som «en slags Osvald-stemning». Peer Gynt gir opphav til mange muntre scener (MM.T.00203-08), mens motiver knyttet til Kongsemnene blir farget av første verdenskrig.
Munch dveler ved flere Ibsen-skikkelser: Rubek i Når vi døde våkner, hertug Skule i Kongsemnene, og – ikke minst – John Gabriel Borkman i stykket med samme navn. Her blir identifikasjonen særlig tydelig (se MM.T.00246-02). De monumentale Stjernenatt-maleriene kan sies å ha siste akt som en meningsgivende – men slett ikke nødvendig! – kontekst (se MM.T.02421).
FH
