Lille Edvard var, som de fleste barn, fascinert av dyr. Det myldrer av dem i hans tidlige tegninger (MM.T.02600-08 og MM.T.02629). Utover på 1880- og -90-tallet blir de fortrengt til fordel for «levende mennesker som puster og føler, lider og elsker» (MM N 570). Men etter hvert begynner dyrene å dukke frem igjen i hans billedverden. Under klinikkoppholdet i København 1908–09 tegnet han for eksempel ivrig under sine hyppige besøk i den nærliggende dyreparken (MM.T.00168-08 og -12).
Så lenge han førte en omflakkende tilværelse på kontinentet kunne ikke dyrevennen Munch komme helt til sin rett, men etter at han ble bofast i Norge begynte han å samle dem om seg; hestene, gjessene, kalkunene, hønene, kyrne, grisene, duene, endene og hundene. De fleste av dyrene hans ble gjenstand for kunstnerisk bearbeidelse, særlig måtte hestene være tålmodige modeller. Og det var de sikkert med glede – særlig mange andre plikter hadde de ikke. Spise og bli malt – et luksusliv som de hardt arbeidende bryggerihestene i Kristiania nok hadde misunt dem, hadde de visst om det.
Hestene var modeller, hundene først og fremst livsledsagere – etter at Munch i 1910 kjøpte terrieren Fips (MM.T.00184-14-verso), holdt han seg alltid med hunder, både to og tre, og av og til enda flere, helt til sin død. Derfor måtte det med nødvendighet bli utallige hundeportretter – og det er ikke koketteri å kalle dem portretter. Munch så deres særpregede individuelle personligheter, og som den fremragende portrettkunstner han var, greide han å gi hundene, som menneskene, sine høyst personlige uttrykk. Se for eksempel MM.T.00206-36 og MM.T.01429.
(MB)
